Det står skrevet i evangeliet etter Markus:
Alle reiser seg og synger: Gud være lovet, halleluja, halleluja, halleluja.
Peter tok til orde og sa: ”Hva så med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Jesus svarte: ”Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen. I den tiden som nå er, skal han få hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer – men også forfølgelser – og i den kommende verden evig liv. Men mange av de første skal bli de siste, og de siste skal bli de første.” Mark 10,28-31.
Slik lyder det hellige evangelium.
Alle synger: ”Gud være lovet, halleluja, halleluja, halleluja.”
Menigheten setter seg.
Noen ganger kan hellige bøker være farlige.
Hvis en ikke tolker de inn i vår tid.
Ikke for å gjøre hverken Gud eller innholdet, mindre.
Heller tvert om.
Når vi skjønner at dette har betydd noe for generasjon etter generasjon med mennesker – og fortsatt har noe å si oss.
Da står jo vår hellige bok, Bibelen, enda sterkere!
Men den teksten jeg nettopp leste.
Hva er det egentlig Jesus mener?
Når han snakker om den som forlater hus. Søsken. Til og med unger. …
I dag er det jo farsdag – og så er også mor og far nevnt.
Alle faste holdepunkt i livet.
Skal de liksom forlates…
For Guds skyld?!
Jeg kjenner ingen som har forlatt absolutt alt,
for å være en kristen.
Og jeg sier; heldigvis!
Fanatisme er farlig.
Også hvis vi later som det skjer i Jesu navn.
Men vi hørte: Mesteren har lagt lista høyt.
I forhold til fokus. Og utholdenhet.
Så høyt at det er helt umulig å få til ved egen hjelp.
Vi er avhengige av under, for å komme til Gud.
Og under skjer!
Vi skjønner det ikke.
Og jeg vil si - heldigvis!
Underets Gud – er da sannelig større enn vår forstand!
Men som sagt.
Jeg kjenner ingen som har forlatt alt.
Derimot har jeg sett noen.
Som har blitt forlatt. Og mistet alt!
Hus, jobb, penger.
Ikke minst i dette merkelig året med Covid 19.
Men jeg har også sett relasjoner som gikk i stykker;
forhold til søster, bror – ja til og med til egen mor.
Og når jeg selv er pappa.
Da klarer jeg nesten ikke tenke tanken.
Å ikke få se sine egne barn.
Stryke over håret.
Klemme dem. Se at de vokser.
Å være forlatt, det bryter ned.
Og velsigner ikke.
Det eneste som vokser, er vel skammen.
Og den elendige selvfølelsen
Da er det Jesus snur ting på hodet.
Enda en gang.
Og sier.
”Men mange av de første skal bli de siste,
og de siste skal bli de første.”
Hvem handler dette om?
Flere enn vi tror.
Jesus var temmelig lei av selvgod rett-troenhet.
Lei av mennesker som så ned på andre.
Som opphøyde seg selv.
Og latet som de ikke hadde bruk for Guds nåde.
Ja kanskje helt har glemt,
at det finnes en Gud?!....
”De siste skal bli de første.”
Det synes jeg er lettere å se for meg…
De som i Guds rike skal bli de første?
Jeg tror det er mange!
Er det noen mellom oss, som kanskje ikke blir sett?...
Barn som blir forsømt?
Har det vondt?
Som gruer seg til jul?
Eller kanskje handler det om voksne mellom oss som gjorde feil?
Feil om fikk så fatale følger, at alle broer ble brent?
Jeg kjenner mennesker som lider av demens.
Glemsomhet. Som ikke får til det samme som før. Finner ikke ordene. Som lever, men er liksom ikke er helt til stede.
Det er ei stor gruppe. Kanskje både glemsk og glemt?!
Jeg er overbevist om at vår Skaper aldri glemmer sine!
Jesus snur status på hodet:
”Men mange av de første skal bli de siste,
og de siste skal bli de første.”
Gir ikke det håp?
Sammen med løftet om å få hundre ganger så mye igjen.
Det handler nok ikke om matematikk.
Men heller;
at Gud kan gi mer enn vi aner!
Jesus var raus med å gi mennesker nye sjanser.
Og nytt håp.
Og så gikk han enda lenger.
Jesus tok oppgjør mot urett.
Han var tydelig på at noe var rett og at noe var galt.
Snekkersønnen fra Nasaret –
han som gjorde så mange store ting, fikk så mange tilhengere – holdt utrolige taler,
han hadde et oppdrag, med å komme til jorda.
Dere kjenner ordet «respekt.»
Det kommer egentlig av det latinske «respectare.»
Å se om igjen.
Gi en ny sjanse.
Ikke bare noen få.
Men alle som ikke er bare vellykket.
Som har våre nederlag.
Gjør våre feil.
Trenger en nåde som er ny hver dag!
DET var Jesu oppdrag. Å gi nåden rom.
Og så er det ikke likegyldig hvordan vi innretter våre liv.
Ikke for vår Skaper.
Våre medmennesker. Eller oss selv.
Gud er ikke avhengig av gode gjerninger fra oss.
Frelsen henger ikke på det.
Men som mennesker er vi overgitt til hverandre.
Og å følge Jesus, kan også koste.
Men – det gir enda mer tilbake.
Noen ganger mer enn vi ser….
Og så kan livet kan være en spenning, mellom tillit, tilhørighet, og risiko.
Og noen ganger koster det, å bryte ut.
Kanskje ved å stå opp for et annet menneske.
Eller en sak du tror på.
Tenk på Greta Thunberg. Det koster. Men hun satser.
Møter motstand. Men mest respekt.
Menneskehetens historie, har ofte blitt drevet framover, av at noen har turt, å bryte ut.
For det det tror på.
Og noen ganger, blitt uendelig rikt velsignet.
Det kan handle om mot. Om å løfte blikket.
Eller kanskje – som Jesus – å senke blikket lavere ned.
Til det som andre ikke ser.
Også i skyggene…
Legge merke til, eller løfte fram – storheten – i en liten, vakker blomst, en forglemmegei.
Og så plante – på nytt.
I et hjerte med rom for hele, skjøre oss.
(Amalie Leirvik synger sin egen sang «Forglem Meg Ei»)
https://www.youtube.com/watch?v=8IVqt1BJtWI
Inngangsord, 23. søndag i treenighetstiden.
Kjære menighet, nåde være med dere
og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!
Mange av oss som er i kirka i dag, er ganske idretts-interessert.
Og noe av de største øyeblikkene, er når utøvere som kanskje ikke bare har lykkes, endelig vinner!
Og så er det noe eget, med outsidere, som slår til.
Her i kirka, er det ofte sånn at ting blir snudd litt på hodet.
Jesus holdt fram et barn som forbilde.
Eller sa de som hadde fått mye tilgitt, viste størst kjærlighet.
Og i dag:
«Og mange av de første, skal bli de siste,
og de siste, bli de første.»
Jesus, har gitt oss alle sjansen til å vinne noe stort!
Det startet da vi ble døpt.
Og følger oss gjennom livet.
Og så når det røyner på – eller vi føler oss lengre unna…
Gud er – den som alltid venter!
Kanskje litt som en gammel venn som fortsatt leter ….
Og venter!
Amalie Leirvik synger sin egen låt «Gjemsel»
https://www.youtube.com/watch?v=CJf8-kj5edA